Linjeveien 13A

Dette blir litt langt tekst, men er en del å forklare. Jeg leide hos Ahmad i 10 måneder. Jeg vil starte med å si at jeg likte veldig godt selve boligen. Det lille huset med hems var utrolig koselig, og jeg trivdes egentlig veldig godt der med selve boligen. Boligen ligger i hagen til utleieren, rett ved huset hans. Det betyr at man bor ekstremt tett på utleier. Man kan se mye av hverandres hverdag, og jeg opplevde etter hvert at det ble ubehagelig å ha utleieren så tett på. Litt som at man blir fulgt med på. I begynnelsen var forholdet vårt helt greit. Ahmad var hjelpsom når jeg spurte om noe, men ellers hadde vi lite kontakt. Etter rundt åtte måneder fikk jeg et brev hvor han ønsket å avslutte leieforholdet, med en del påstander og misforståelser, som jeg prøvde å oppklare. Han mente da jeg skulle komme med løsning, men etter å ha fått dette brevet bestemte jeg meg for at jeg heller ville flytte ut. Jeg ønsket ikke å fortsette leieforholdet etter at tilliten og tryggheten rundt det hadde blitt dårligere. Et av de påstandene han kom med var nettopp dette med vaskemaskinen. Vaskemaskinen som fulgte med boligen fungerte ikke som den skulle da jeg tok den i bruk. Jeg hadde ikke brukt den de første ukene etter innflytting. Da jeg først brukte den, oppdaget jeg problemet og meldte fra til Ahmad 18. oktober. Jeg sendte bilder og forklarte hva som hadde skjedd. Han ba meg slutte å bruke den, og jeg hentet derfor min egen vaskemaskin. Etter dette hørte jeg ikke mer om vaskemaskinen på 8 måneder. Så, mot slutten av leieforholdet, kom han med et krav om denne vaskemaskinen, selvom jeg hadde prøvd å forklare til han at jeg ikker skylden. (Det har også bodd et par i 3 år før jeg flyttet inn). Ahmad mente at jeg hadde ødelagt vaskemaskinen på grunn av feilbruk, som han mente han hadde teknikker til å undersøke og krevde 3 500 kroner. Jeg prøvde å be om dokumentasjon fra teknikkeren og kvittering/årsmodell på vaskemaskinen, så jeg kunne vurdere og ta stilling til dette. Dette fikk jeg ikke på noen måte fra han. Han ville ikke sende meg noe dokumentasjon og heller kom med utpressringer og trusler. Og kommunikasjonen bare fortsatte i sirkler. Jeg forsøkte å forklare mitt og få konkret dokumentasjon, mens det stadig kom nye argumenter om hvorfor jeg burde betale. Etter hvert ble jeg også fortalt at kravet kunne bli betydelig høyere om jeg ikke godkjenner, så rundt 14 500 kroner, dersom han skulle kreve ny vaskemaskin, levering, montering og tekniske kostnader. Jeg opplevde så mye stress og angst rundt dette her. Jeg måtte bruke tid og energi på å sette meg inn i rettighetene mine og kontakte advokat for å finne ut hva jeg faktisk skulle gjøre. Det føltes veldig ubehagelig å bli presset til å betale for noe jeg fortsatt mente jeg ikke hadde ansvar for. Advokaten mente jeg hadde en sterk sak og hadde vunnet. Men desverre så er behandlingstiden for slike saker hos HTU på nærmere 1 år, og da går det utover leietakeren uansett. Og jeg ønsker ikke å ha dette hengene over meg med dette stresset, så til slutt ga jeg opp å bruke mer energi på det. Jeg tilbød 3 000 kroner for å få avsluttet saken, uten å erkjenne ansvar, rett og slett fordi jeg ønsket fred og ønsket å få tilbake depositumet mitt. Vi inngikk en avtale om at 3 000 kroner skulle trekkes fra depositumet som endelig oppgjør. Ja, så jeg opplevde ikke han som et godt menneske og bare brydde seg om sitt. Jeg hadde holdt meg langt unna slike mennesker. Med mindre du tåler å stå i slike saker.